Supermanden

Hei alle lesere, som dere nå vet har jeg ikke lenger et fast sted å bo. Jeg bor nå litt her og litt der å det føles ikke akuratt betryggende. Men sånn går det når man har
en stefar som ikke eier nålen i veggen. Ikke det at jeg skal sitte her å skrive dritt om han men jeg vil bare informere dere alle om hva som skjedde den dagen som
mange av dere har hørt om.

Jeg skulle ut for å kose meg på byen med søskenbarnet mitt, vi hadde en #heildundraneskveld! Jeg ble vist nok en smule bedugget.. men jeg hadde snøring å det
trengte jeg vist nå! Fo jeg ante ikke hva jeg egentlig hadde i vente samme kveld. 

Jeg hadde avtale med mine foreldre at jeg skulle være inne til 02:00. Men da jeg kom hjem var døren låst. Det var helt mørkt i alle rom, jeg sto på utsiden 
"som er min typiske utflask" Jeg var sikker på at mamma og mannen hennes hadde kommet seg inn og var hjemme. Jeg var sikker på at dem var klare for å åpne 
opp døren å si "hvordan hadde du det ute i kveld?"  Tydeligvis hadde jeg litt for høye forhåpninger ettersom ingen svarte. Alt var stille, jeg banket på ruten igjen og
igjen men der var det ingen svar å få.

Etter 30 minutter med banking på vinduet, døra & veggen så var det ingen svar å få. Jeg var låst ute, uten mobil og uten penger. Jeg fant ut at jeg måtte gå tilbake
til byen for å se om det var noen der som kanskje kunne hjelpe meg med å komme meg inn, noen med mobil eller noe. Men med min typiske uflaks hadde alle den
kvelden dratt tidlig så byen sto helt bom stille. Ikke et menneske å se. Ingen var der å ingen skulle hjelpe meg.. det var helt sikkert! 

Jeg bestemte meg for å prøve å gå hjem igjen, men ingen svarte denne gangen heller. Ingen tegn å se, jeg banket på ruten i en time til uten å få noe svar.
Plutslig ser jeg mannen til mamma står i vinduet å ler. Han ler med en ond og røstet stemme der jeg står på utsiden kald med tårer i skinnene.Han står der
inne i varmen halv naken bedugget og ler av meg, Da jeg ser på han å sier "kan du slippe meg inn?" får jeg kun et enkelt svar. "DRA TIL HELVETTE".. jeg
ble så utrolig knust, jeg viste fra da at i hans øyne var jeg en liten dritt. Jeg husker jeg fikk den følelsen kaldt og guffent nedover kroppen. Det å høre disse ordene
fra en mann som tidligere samme kveld hadde gitt deg 400kr i kontanter for at jeg skulle ha noe kose meg med virket nå totalt meningsløst. Jeg ante ikke hva jeg skulle
gjøre, det var søndag. Snøen dalte ned og kaldere ble det ute.

Men da jeg hadde summet meg litt kom tankene fort inn. "Greit jeg skal ikke være til noe bry!" I det samme sekundet hadde jeg vel mest lyst til å be han gjøre det å
slå han paddeflat på gulvet. Men det gikk jo ikke jeg var jo tross alt på utsiden. Men om dette hadde vært alt dramatikken hadde jeg vært heldig tenker jeg nå. For
denne kvelden sluttet vist ikke her!

Det ble mye kaldere utover natten. vinden hylte innover gaten, snøen blusset opp til minisnøstormer og jeg førys desto mere! Jeg prøvde å finne noen i byen som
hadde en mobil eller noe så jeg kunne få nådd min mor. Men mamma var vist ikke hjemme før klokken 06:00 på morgen ettersom henne hadde dratt på nachspiel.
Det er også en av grunnene for at mannen hennes oppførte seg så forbanna tulling og stengte meg ute den natten.

klokka sto stille å tiden gikk knapt, jeg fikk ikke taki noen som kunne hjelpe meg. Jeg følte meg maktes løs der jeg gikk frem og tilbake i byen for å prøve å
holde varmen. Så kom tankene etter hendelsen "ingen vil ha meg, ingen er glad i meg" dem tankene satt godt inne, jeg kan ikke huske jeg har følt meg
så dypt knust noen gang.

Den eneste tanken jeg fokuserte på var "Nå vil jeg inni varmen, nå skulle jeg hatt gutten min her" jeg tenkte ikke på noe annet hele den natten. Men
enting som er 100% sikkert er at jeg nå har kjent på hva det vil si å fryse på kroppen. Natten forsatte. Jeg lå i snøen og frøys i 3timer, 3 jævlig kalde timer for
å si det pent! Jeg prøvde å holde meg varm ved å sitte bak en søyle inne på en parkeringsplass. Men varmen kunne man ikke finne ute noen sted så det
ente med at det gikk ganske så dramatisk og jeg hadde visst logget på bakken i bevisstløs tilstand.
 

Det som reddet meg tilslutt: Først vil jeg bare si tusentakk til gode mennesker som ser andre som har det vanskelig! Jeg husker jeg så et glimt av Bil lys
før jeg sagte mistet alle følelser i kroppen. Jeg var bevistløs der jeg lå. Snø i nakken, nedi sko & overalt. Jeg er så utrolig glad for at denne bilen stoppet opp
og tokk meg med til et sted som jeg kunne være! Jeg lå på en krakk men jeg hadde varme i allerfall. Jeg fikk logget på nett å skrevet til dem jeg er gladi at det
går bedre med meg. Jeg fikk ringt til slutt hjem til min mor. Å ikke minst jeg fikk lært den gubbjævelen en leksjon han sent glemte.


I dem siste dagene har jeg hoppet rundt på krykker å jeg har gått med pledd rundt meg! Nå bor jeg en periode hos min kjære søster som hentet meg utoverdagen!
Så nå bor jeg hos Malin, Mats & lille Angelika onkel barnet mitt. Nå prøver jeg så godt jeg kan med å finne meg jobb via nett. Jeg kommer også til å levere ut en haug
med søknader. Markus og jeg har nå planer om å finne oss en egen leilighet etter ting har roet seg ned litt! Først må jeg og Markus i jobb før vi kan tenke på leilighet!

NÅ VENTER JEG PÅ EN STOR KLEM AV MINE KJÆRE MARKUS <3
FOR DA BLIR TING 100GANGER BEDRE!